Hva ravnene hvisker...
Etter at de er begynt å krige i matfatet i Ukraina, er det fare for hungersnød også i Norge. For Norges del kan dette avverges ved at gjeldspengesystemet avskaffes og et fripengesystem innføres.
Helst bør sentralbanken gå over til et fripengesystem, men en landbruksbank som bygger på et fripengesystem, vil også kunne gjøre nytten.
*
Jordbruket i Norge går sakte men sikkert tilbake. Selvforsyningsgraden er nå ca. 46 % på kaloribasis. Det dyrkede arealet minker og åker, eng og beitemark gror igjen med skog og kratt. Antallet årsverk minker og bondens økonomiske kår forverres fra år til år.
Hvorfor er det slik? Hva er årsaken?
Årsaken til denne utvikling ligger i selve det økonomiske system; i kapitalismen, og i særlig grad i Gjeldspengesystemet.
Opp gjennom årtusenene har det vært slik at jorden i hovedsak ble drevet som familiebruk. På gården var det tre-fire generasjoner, og i onnene tidvis også innleid arbeidskraft. Gården fødde dem alle godt.
I de siste 200 år, siden innføringen av Norges Bank og dermed gjeldspengesystemet, har lønnsomheten minket. Gården kan lønnsmessig fø stadig færre. I dag gir de gamle familiebruk knapt en mager årslønn for et krevende årsverk.
Årsaken ligger i gjeldspengesystemet.
Når pengene settes i omløp som rentebærende lån, vil renten være ubetalelig siden det ikke finnes penger i markedet til å betale den med; den må derfor betales av gjeldens hovedsum, og det er dette som blir gjort. Rentegjelden vil da akkumulere seg og øke eksponentielt siden rentefunksjonen er en eksponentialfunksjon. Samfunnets totale gjeld vil derfor være ubetalelig og stadig økende.
For jordbruket betyr dette at utgiftene med gårdens drift vil øke sterkere enn avkastningen i realverdier. Jordens avkastning er realøkonomisk begrenset, mens utgiftene kan øke ubegrenset på grunn av den stadig økende og rentebetingete samfunnsgjelden – renten driver prisene opp og er innbakt i prisene. Mulighetene for effektivisering og rasjonalisering er begrenset, og bondens reallønn vil derfor bli stadig fallende. Den blir i tillegg også presset ned på grunn av konkurranse med import av landbruksvarer fra lavkostland.
For å rå bot på dette, får bonden subsidier; statsstøtte - gjeldspenger som hentes fra statskassen. Men når subsidiene hentes i statskassen, betyr det at det blir mindre penger til andre ting, noe som i sin tur kan rettferdiggjøre økte skatter.
At subsidiene er skattepenger, betyr at folket må tynes for at matprodusenten skal få en bedre lønn og samfunnets realinntekter økes.
Forlater vi gjeldspengesystemet og går over til et fripengesystem, blir saken en annen. Offentlige utgifter betales da med gjeldsfrie penger utstedt av Norges bank for varer og tjenester levert av folket, uten at noen belastes. Pengene lages av intet.
Premisser:
1) Landbruk og matproduksjon ligger på samfunnets inntektsside. Dess større produksjon, dess rikere samfunn, og dess større samfunnsmessige reale utgifter kan bestrides.
2) Pengene settes i omløp fra Norges Bank som rentefrie lån eller som betaling for varer og tjenester levert av folket.
For landbruket gelder.
3) Bonden får utbetalt en skattefri lønn i fripenger for hvert årsverk.
4) Statlige bidrag til alle investeringer blir betalt med fripenger.
5) Inntekter fra gården kommer i tillegg til lønnen og kan være skattbare.
6) Fellesfjøs og dets drift finansieres med fripenger av stat/kommune.
De fripenger som her settes i omløp, vil søke seg til statskasse og kommunekasser gjennom moms, skatter og avgifter, eller til bankene som avdrag på lån, eller renter på rentebærende lån (om slike finnes). De vil så kunne føres tilbake til NB i nødvendig omfang for å unngå inflasjon.
*
Under gjeldspengesystemet vil – som nevnt - støtte eller subsidier til landbruket gi mindre til andre ting i statskassen og gjerne en økt samfunnsgjeld. Under et fripengesystem vil samfunnets samlede gjeld minke, og det blir mer i statens og kommunenes kasser til andre nødvendige ting.
Investeringer i jordbruket.
1) Hver kommune setter i virksomhet folk og maskiner til:
a) gjenvinning av gammel bø og beite der skog og kratt har tatt over,
b) nydyrking av bø, beit og åkerland.
2) Kommunale investeringer i bygningsmasse: fellesfjøser og subsidier til private driftsbygninger.
3) Kommunal drift av fellesfjøsene. Fellesfjøsene vil tillate topp moderne drift og en bedre dyrevelferd gjennom utvidet frigang for dyrene.
Alle disse utgifter betales med fripenger.
Bondens oppgaver vil da bli dreid mer i retning av nydyrking, åkerbruk, hagebruk og tilveiebringing av fòr til buskapen, samt pass og stell av dyr på beite i beitesesongen for å utnytte beitemulighetene.
Dyreholdet utenom beitesesongen vil fellesfjøsene i større grad ta seg av under offentlig drift.
Bruk av utmarksbeite til viltproduksjon.
Sau og geit vil som før, og i større omfang, kunne nytte utmarka, men et stort potensiale for kjøttproduksjon ligger i å øke bestanden av elg, hjort og rådyr gjennom vinterforing av dyrene. Anslagsvis 30-40 prosent. Kanskje mer. Skogplanting til fòr for viltet kan og være aktuelt.
Og spasen blir betalt med fripenger - til overstrømmende trivsel for statskassen. :-D
*
En ordning for gjenreising av fiskerbonden som Norges nye adel under de nevnte premisser, finner vi her. Temaet blir berørt også her.
Lenker som kaster lys over fripengenes muligheter.
Renten som grunnlag for det moderne slaveri.
En bærekraftig familiepolitikk
De syv ufriheter - Om å slavebinde et folk
Uår i folket er verre enn uår i landet
29. jun, 2022
